Av Mona Mortensen, Faglig leder og partner Vill Plan.
Byfortetting og transformasjon må skje på kulturminnenes premisser – vi kan ikke ignorere stedenes identitet og historie i disse prosessene. Så må det i tillegg være rom for å tenke nytt…
By- og tettstedstvekst som tar hensyn til dagens klima- og miljøutfordringer er i tiden. Transformasjon av industri og næringsområder til boliger, samt byfortetting i eksisterende boligområder langs Bybanen, er Bergen kommunes måte å løse disse utfordringene på. Her ligger gode intensjoner om å skape en grønn, kompakt, trygg og mangfoldig by.
Oppi alt dette må vi ikke glemme den kulturhistoriske faktoren. Å finne, pleie og utvikle et steds historiske identitet og særpreg er grunnleggende for nettopp å skape et godt sted å bo. Hva vil vi med et område, hvordan kan det bli et sted vi ønsker å være? Dette er vesentlige problemstillinger, som krever at vi først ser oss tilbake før vi bestemmer retningen framover.
Et hvert sted har en identitet preget av terreng og landskapsform kombinert med spor av menneskelig bruk. Sporene omtales gjerne som kulturminner og kulturmiljø. Om de er av stor eller liten verdi er selvfølgelig en vurderingssak. Det må også ligge vurderinger og diskusjoner til grunn når vi skal finne elementene som utgjør et steds essens og hvordan dette skal brukes når områder skal fortettes eller transformeres. Når vi planlegger utbygging er spørsmålet: hvordan kan vi kombinere ønske om å bevare og samtidig være nyskapende? Hvor mye skal vi gi slipp på av antikvarisk autentisitet for å bygge nytt og tettere? Et eksempel som er lett å trekke fram er debatten på 1950-tallet om bevaring av Bryggen i Bergen. Det som i dag er et heftig besøkt verdensarvsted, var den gang en hårsbredd fra å rives og erstattes med ny, hensiktsmessig og moderne bebyggelse.
Tradisjonelt er det bevaringstanken som har vært førende hos antikvariske myndigheter. Første prioritet er å bevare eksisterende strukturer og bygningsmasse, dersom disse har verneverdi. Med dette grepet får vi et sted som er historisk lesbart og antikvarisk «riktig». Ulempen er at det kan begrense utnyttelsen og indirekte føre til forfall av bygningsmasse og område.
Andre prioritet er å videreføre elementer av stedets kulturhistorie i et nytt konsept. Fordelen med et slikt grep er at stedets opprinnelige identitet fortsatt blir lesbart, men vil også kunne føre til at verdier blir borte og at autentisiteten til bygningene og miljøet reduseres. Det er også mulig å tenke en slik videreføring ved gjenbruk av konstruksjoner og bygningsdeler. En slik vernefilosofi har så langt vært lite utnyttet, men kan bli svært aktuell i framtidig bygging som har omtanke for vern, miljø og klima.
Bevaring er selvfølgelig mest relevant i områder der det finnes verdifulle kulturminner og kulturmiljø. For et område som skal totaltransformeres kan det derimot være «lov» å tenke helt nytt. Utgangspunktet må alltid være en helhetlig analyse av stedets identitet. Når stedets «sjel» eller essens er identifisert, er det mulig ikke bare å videreutvikle den historiske identiteten men også å tilføre en ny historisk profil med nye stedsidentifiserende elementer til et område.
Vill Urbanisme har nylig laget en mulighetsstudie for transformasjon av Dokken i Bergen. Et lukket containerområde er her omskapt til et attraktivt og levende bolig- og næringsområde med plass til et nytt akvarium og havforskningsinstituttet. Bygningene langs Jekteviksbryggen på Dokken er moderne, og med et assosiativt element av Bryggen i fasaden. Slik knytter vi et bergensk varemerke til stedet. Det er kanskje ikke helt historisk «riktig», men likevel et enkelt symbol på tiden før stedet ble hetende «Dokken» - da her lå hus langs strandlinjen og småbåter ved kaiene. Den nye fasaden har likevel et tydelig moderne arkitektonisk uttrykk. Hvis vi i tillegg gjenbruker metall fra skipsskrog som fasademateriale får vi også flettet inn industrifunksjonene som tidligere hadde tilhold her. Slik kan de nye byggene reflektere historiske og nye funksjoner på stedet og bidra til en unik stedsidentitet som gjør Dokken til et godt sted å være, enten man er beboer, har sin arbeidsplass her eller kommer som besøkende.
Dokken er imidlertid bare ett eksempel på hvordan det er mulig å skape en identitet ved å kombinere gammelt og nytt – på nye måter. Hva som eventuelt skal trekkes fram og brukes avhenger av flere faktorer. I bunnen ligger spørsmålet om hva området kan tåle: de historiske elementene som tas med i det nye – i transformasjonen – må ha en relevans for det som skal bygges. Fordelen med dette grepet er at vi gir stedet en historisk forankring og identitet. Ulempen kan selvfølgelig være at vi tenderer mot en falsk historisk identitet – at vi «disneyfiserer». Derfor er det viktig å ta seg tid til en innledende vurdering av områdets tåleevne og gode flerfaglige dialoger og prosesser. Da står vi også bedre rustet til å bygge gode, unike og attraktive steder med lang holdbarhetsdato både når det gjelder uttrykk, materialer og historisk dimensjon.
